23. desember 2010

Om særpreg



"I got to think of how much effort we put into making pictures in the style of someone else or at the mercy of the latest trend... HDR being one of my current pet hates" - Roderick Field i Black+White Photography #119, 2010


Dette sitatet satte litt tanker i meg. Først og fremst er jeg enig i småhatet mot HDR, en digital teknikk for høyere toneomfang i bilder som blir misbrukt over en lav sko som en effekt.

Men hovedpoenget her er hvordan det er lett å søke etter bilder du har sett før. Kreative impulser kommer mot oss hele tiden, og grafisk visuelle inntrykk bombarderer oss daglig. Fotografi brukes overalt, og det er så lett å falle for fristelsen til å kopiere det man ser i aviser og på reklameplakater i den tro det er sånn det skal være. Da finner man bilder som er funnet før, og nyskapningen man kanskje siktet til er borte.

Men det er to skåler på vekten. For impulser utenfra er en utrolig viktig del av den kreative prosessen. Når jeg ser et bilde som fanger meg, sluker jeg det, tygger på det, og underveis i fordøyelsesprosessen begynner mine egne ideer å springe ut fra et lite element i bildet. På kort tid kan et nytt prosjekt være født, ny inspirasjon blomstret fra intet og mange små ideer fra mange bilder ender i et personlig sluttprodukt som er noe ganske annet enn bildet jeg først så som startet det hele. Det er sånn den kreative prosessen funker, og man skal ikke legge fra seg en god ide fordi man føler man kopierer noen andre. Det aller, aller meste er fotografert på et eller annet vis. Det betyr ikke at jeg skal legge kameraet på hylla og bli bokfører.

Det farligste sporet å låse seg i er det sporet "alle" er låst i. Jeg ser mange fotografer som mener en god ide til nytt bilde ene og alene ligger i en kul teknikk om gir kule bilder. Eneste aberet er at en teknikk ikke skaper et godt bilde, og er ikke motivet interessant kan ikke allskens HDR gjøre noe for det. En teknikk kan derimot hjelpe til med å få frem det man vil fortelle med bildet.

Det er viktig å være ærlig mot seg selv. Fotografi er en solosport, det er ditt navn du skal signere med, både i tekst under bildet og i bildet selv. Alle kan gå på et galleri, peke på bildet av utydelige klatter som former en stjernehimmel og utbryte "Det er en Van Gogh", uten å ha sett på skiltet under bildet. Det samme burde gjelde fotografisk bilder. De som kjenner dine tidligere verk bør kunne gå inn i et galleri og peke ut ditt bilde fra massen. Ikke fordi de kjente bildet, men fordi de kjenner din kunstneriske signatur, ditt blikk på verden.

Har du utviklet en unik stil er alt mulig. I dag er det meste fotografert, men det vil alltid være rom for at du kan fotografere et motiv på din måte og ende opp med noe nyskapende. Klarer du å ta et interessant og unikt bilde av Eifell-tårnet har du passert testen.

Særpreg i bilder kan spille på mange strenger, fra valg og komposisjon av motiv til etterbehandlingsteknikk. Jeg fasineres stadig av Rune Johansens skråblikk på den norske folkesjela. I Aftenpostens anmeldelse (som jeg fant på gulvet, under støvlene ved døra hjemme hos mor, og som jeg satt på gulvet og leste gjennom vann og søle) skriver at han kanskje har Norges særeste blikk. Poenget er at blikket hans ikke er sært, han bare evner å se det pinlig hverdagslige vi andre overser. Og dette fotograferer han med en ærlig og direkte tilnærming, med en dose tørr, nordnorsk humor, og alltid med en Hasselblad med fargefilm. Her har vi en gjennomført rød tråd, og med den har han laget bøker om hjemstedet sitt, norskamerikanere, Hemsedal, og nå julen. Og alle kan peke på hans bilder og si "De må være tatt av Rune Johansen, jeg kjenner igjen stilen". Han har funnet sin stil, og den stilen gjør at en telemontør fra Steigen med Hasselblad i hende kan gi ut flere bøker enn noen annen norsk fotograf (tør jeg våge å påstå, korriger meg gjerne). Eneste man kan kritisere er at han er litt låst i et spor, særpreget utvikler seg jo (husk at Cartier-Bresson la vekk Leicaen og fanget bilder i akvarell på sine eldre dager (og mot populær tro tok han også bilder i farger (selv om de var i fåtall))).



Noen tanker kvelden før kvelden. God jul!



(Moddi spilte så vakkert Nordnorsk Julesalme på NRK1. Jeg tok bilder fra sofakroken hjemme hos mor)






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar