9. august 2010

Sykkeltur til Sogndalsstrand






Fredag morge trillet jeg ut fra innkjørselen min på Åsen i Stavanger, svingte til venstre og syklet videre opp Solåsveien før jeg tok til høyre med kurs for Sørmarka.


Og Veien bare går og går
bort fra min dør til ukjent land.
Den har gått først i mange år.
Nå må jeg etter, om jeg kan,
og gå den lang og gå den trett
til min vei når en større vei
der alle smale håp blir ett.
Og hvor den går vet ikke jeg.

- JRR Tolkien


Det er noe med denne stien som starter ved dørstokken din og leder til høye fjell, dype daler og mørke vann. Den stien som slynger seg avgårde akkurat der du vil den skal gå.
Denne gangen gikk stien min først vestover mot storhavet før den tok en kraftig sving sørover. Denne gangen var den 13 mil lang og tok to hele dager å reise. På brygga helt lengst ned i det gamle handelssenteret Sogndalsstrand står det en benk, og her endte stien min. Der snudde jeg og reiste hjem igjen.




Solastranda



Amanda, sykkelen min som jeg har reist mange mil med. Underveis på turen skulle jeg smertelig erfare at en bysykkel ikke er laget for å lastes med 10-15kg og sykles titalls mil med.




Første pause ved Voll bensinstasjon. Der har de gode kanelboller og hyggelig personale som lette gjennom hauger med rot for å finne pipenøkler jeg kunne reparere Amanda med.


Siste innkjøpet jeg gjorde var en dynamoradio fra Claes Ohlson. Det var kjekt å ha musikk med seg på turen, og veldig bra å ikke ha musikk i rett øret slik at jeg kunne høre trafikken bak meg.




Jæren er et eneste lang stykke matjord med endeløse veier. De ender omtrent på Ogna forsåvidt der gråsteinsheiene plutselig skyter opp av landskapet...







Litt nord for Varhaug gamle kirkegård går Nordsjøruta langs Gamle Kongevei, på en kronglete sti langs rullesteinstrendene og gjennom mørke skoger der veien avbrytes etter hver hundrede meter omtrent av grinder for å hindre kuene i å komme frem.




Du vet du har vært for mye på tur når du uten å tenke deg om utbryter "Home sweet home" når teltet er oppe og stormkjøkkenet putrer.
På Borhaug Camping satt jeg med følelsen av å være i Tyskland. På området rundt meg var det bare tyske familier og ektepar, alle med mat kjøpt på kontinentet og eller vanvittige mengder medbragt utstyr. Jeg føler jeg kjenner tyskere littegranne bedre etter denne turen.



Stranda ved Borhaug Camping




Dag 2 startet med en kjapp tur nedover fra Borhaug til Ogna der landskapet skjøt i været og jeg ikke hadde annet valg enn å traske etter oppover i heiene. Alle som tror cruisersykler er fjellgeiter bør sykle her med Amanda.








Gamle Jærbanen. Den gamle jernbanetraseen mellom Hellvik og Egersund har blitt til sykkelsti. Jernbanetraseer er egentlig perfekte til det formålet fordi det per definisjon nesten ikke er stigninger!




Syd for Egersund var kanskje den værste delen av ruta, der jeg syklet på Rv44 uten gang- og sykkelvei. Kupert var det jammen også...




!!!



Ved Åvendal tok nordsjøruta av fra Rv44 og innover i kulturlandskapet på en kupert, smal, kronglete men utrolig vakker vei. Her møtte jeg en ny form for trafikk-kork.









Hadde man bygd med samme standard i en by som på veien mellom Åvendal og Rekefjord hadde den blitt kalt enveiskjørt. Her så jeg en tysk bobil møte en nederlandsk kassevogn (som åpenbart aldri hadde kjørt opp en bakke før i hele sitt liv). Ubetalelig!



Idyllisk sjøhusmiljø i Nesvåg




Industri i Rekefjord. Noe må vi jo leve av her i landet også...



Sogndalsstrand! Etter nærmere 13 mil og to dager var jeg fremme. Det måtte seff dokumenteres.











På vanskelige veier møter man gode mennesker heter det seg. Jeg fikk aldri navnet på han her, men da jeg stakk et søvnig hode ut av teltet etter andre natten begynte praten med han å gå nesten med en gang. Han var en pensjonert gårdbruker fra Hjelmeland som hadde tatt med seg sykkelen, pakket bagasjen og lagt ut på turen nedover kysten uten noe egentlig mål foran seg.

Han hadde klart å knekke brillestangen sin og hadde løst problemet med å teipe glasset fast til tinningen. Men Scotts tape sitter ikke så godt, så han ble godt fornøyd med den sorte gaffa-tapen jeg hadde med meg. Som takk fikk jeg lov til å ta bilde av han.



Natten tilbragte jeg på Vågan Camping. Det er både den enkleste og billigste campingplassen jeg har vært borti. Den hadde ingen resepsjon eller tull. Bare en prisliste, konvolutter og en postkasse til å putte beløpet du skyldte i. En teltplass kostet 80,- natten. Jeg hadde ikke veksel så fyren fikk 20 spenn i tips, ikke fortjent. Mjo, skal vel ikke klage når toalettene er rene og myntinnkastet til dusjen ikke funker så du kan dusje så lenge du vil.



Jeg syklet samme veien tilbake mot Eigersund som jeg hadde kommet, men turen nordover gikk lettere fordi oppoverbakkene kom før Rv44, når jeg kom ut i trafikken var det bare å trille avgårde nedover bakkene.

Amanda er som sagt en bysykkel og denne turen satte enda en spiker i kista hennes. En serie problemer med pedalen på denne turen gjorde at jeg brøt turen i Eigersund og tok toget hjem til Stavanger.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar