30. desember 2009

Norsk dokumentarfotografi i dag

I dag kjøpte jeg en julegave til meg selv, boken "Norsk dokumentarfotografi i dag". Jeg betalte 399,- for en fantastisk flott bok på 300 sider der 38 fotografer er representert. Fotografene fikk utdelt Fritt Ords midler der 6 millioner kroner skulle fordeles for å fremme norsk dokumentarfotografi.

Og jommen fant jeg inspirasjon!

Jeg har stadig må og store prosjekter liggende, og som regel medfører de at jeg må sette av tid til å traske rundt i verden for å finne motiver som passer. Et pågående prosjekt er Postkasse og Telefonkiosk, som ganske enkelt er bilder av våre røde postkasser og telefonkiosker rundt om i verden. Men da jeg hadde bladd meg mett i min nye bok fikk jeg en ny idé som medførte et arkivdykk!
Jeg har omkring 40000 digitale fotografier lagret. Det er mange! Og av de er det selvfølgelig masse bra som aldri noen har fått se. Blandt dem er alle bildene jeg knipser i det vide og det brede av Natur og Ungdom på diverse møter, aksjoner, turer og seminarer. Noe sendes til presse, noe havner i Putsj, noe blir liggende og støve i NU's arkiver og noe ser man aldri igjen...

Natur og Ungdom er en eneste stor vennegjeng. Jeg sitter på tog og buss for å kravle meg opp til bortgjemte fjellgårder og møter ungdommer som bruker sommerferien på gårdsarbeid, blir med til topps i Lofoten, drar på lokallagsmøte hver tirsdag og sover på harde skolegulv natt etter natt for å redde verden. Og hele tiden tar jeg bilder. En dokumentarfotografs drøm er å bli flua på veggen, han som bare alltid er der. Paul Audestad har eget sengetøy i turnébussen til Kaizers, jeg får reisedekning av NU.

Jeg tror ganske mange har fordommer mot NU. Folk tenker på den stereotype NU'ern som en brautete traktorlesbe med ring i nesa og palestinaskjerf, som lenker seg til porter og anleggsmaskiner og kapper rør og ledninger uten å blunke straks ordet "inngripen" nevnes. Hard dom mot 7000 norske ungdommer mellom 13 og 25 hva? Jeg vil vise livet i NU, det som skjer uten sangtekst og godt regisert aksjonisme. De situasjonene, blikkene, smilene og tårene som bare oppstår og som jeg har hatt den utrolige sjansen til å dokumentere.

Vel, resultatet er kanskje å se på ny-året en gang. Jeg foreslår du bruker tiden på å se Pål Moddi, Therese og Einar spille nyttårskonsert på Månefisken i Oslo første nyttårsdag. Se http://www.facebook.com/home.php#/event.php?eid=190782751399&ref=ts

Og enda mer Moddi-reklame: Kikk på http://www.moddi.no/pictures.html for nogen bilder jeg har tatt!

3. desember 2009

Rock for Rensing og Tri-X 400





Moddi er miljøvennlige, Moddi reiser med tog!




Hanne og Folkens folketomme storsal.

Det er fantastisk hvordan det rommet forandrer karakter fra en time til den neste. Det ene øyeblikket er det en stor, tom hule der roen bare avbrytes av noen stemmer frem og tilbake. Det neste øyeblikket kan det herske fullstendig kaos mens bandet går på scenen og publikum jubler, så skjør og spent stillhet like etter en vakker balade, og tilslutt overtar roen igjen etter at sistemann har gått ut på byen etter endt kveld.





Tankefull Lampie-Lizz og Pål mens Ofelia og Hanne stemmer i bakgrunnen.



Cellokassen til Ofelia, hvorfor Bob Dylan (?) preger den vites ikke...




Dette siste bildet har en god historie bak seg. Min kjære Jenny er full av fantasi, og da jeg stod i mørkerommet og knotet med spolene pratet vi om det mystiske med bilder. Når jeg tar bilder med film tar jeg litt bilder her, litt bilder der, og det kan gå en måned fra et bilde er tatt til jeg fremkaller det. Jenny spurte da "Hva om du oppdager et bilde på filmen av deg selv, som du ikke har tatt og som du ikke kan huske noen andre har tatt?". Bakgrunnen var en film der en fotograf hadde funnet nettopp et slikt bilde, og oppdaget at det var en ukjent tvilling som var avbildet ved et uhell.
Da jeg rullet ut den ferdig fremkallte filmen gikk det et kaldt gufs gjennom meg da jeg så dette bildet. Bildene rundt var fra Rock for Rensing, da jeg hadde gått i akkurat denne t-skjorta, brillene var tydeligvis også mine, men jeg kunne ikke huske at noen hadde tatt bilde av meg. Det hele var meget skummelt helt til jeg kom på at vi hadde lekt med tanken om at jeg og Pål Moddi egentlig var litt like, begge med bustete, blondt hår og lik t-skjorte, så da var det jo nærliggende å låne han brillene mine og ta bilde av resultatet...