27. april 2009

One way ticket to heaven and back



Jeg hater å fly. Alle vet at det er forurensende og forferdelig, men selv om man legger dette helt til side hater jeg å fly.



Gjennom mange turer i skog, på vann og over vidda har jeg lært meg å sette pris på Reisen som en del av turen. Å være underveis vektlegges, det er ikke bare målet som er turen. Når man går selv, padler kano langs rolige vann eller trasker under det veldige himmelhvelvet føler man på det å bevege seg frem mot et mål og det legger seg inn i summen av opplevelsen. Derfor liker jeg ikke å fly. Når man flyr beveger man seg frem i en vanvittig fart, man stiger opp fra en flyplass og plutselig er man høyt over verden. Plutselig settes livet på vent. Du er i et rom med mange andre, du drikker kaffe og venter. Du venter på å komme ned ut og til enden av reisen. Der er du plutselig. Med et står flyet på bakken og du er et helt annet sted enn du var først. Uten videre har du flyttet deg langt avgårde. Man mister følelsen av å ha flyttet seg og man vil ikke klare å relatere seg til stedet.



Jeg hater flyplasser. Du går inn i en stor byggning og møter stressede mennesker som hele tiden skal et sted. Ingen er fremme. Ingen stoler på deg, fingeravtrykk, legitimasjon, papirer, metallsøkere. Du ser det på alle at de tenker likt, alle vil inn i flyet sitt. Når flyet lander på neste flyplass vil folk fortest mulig ut. De vil ha bagasjen med en gang og komme seg langt vekk umiddelbart. Jeg tror ingen helt liker fly og flyplasser, de ser bare på det som nødvendig.

I helgen ble det nødvendig for meg å fly. Jeg måtte til Trondheim, og der måtte jeg være fredag kveld til søndag ettermiddag. Jeg måtte også være i Stavanger fredag ettermiddag og mandag morgen, og da hadde jeg ikke tid til tog. Det er egentlig forferdelig å ikke ha tid.

Det er en ting jeg liker med å fly. Det er de lille øyeblikker der du merker at den massive flykroppen drar deg til himmels. Dypt inne tilfredsstilles menneskets urgamle ønske om å sveve som fuglen. Lurer på hva brødrene Wright hadde syntes om kaffen i en Boeing 737-500.

17. april 2009




Let's put our heads together and start a new country up
Our father's father's father tried,
erased the parts he didn't like
Let's try to fill it in, bank the quarry river, swim
We knee-skinned it you and me,
we knee-skinned that river red

This is where we walked, this is where we swam
Take a picture here, take a souvenir
This land is the land of ours,
this river runs red over it
We knee-skinned it you and me,
we knee-skinned that river red

And we gathered up our friends,
bank the quarry river, swim
We knee-skinned it you and me,
underneath the river bed
This is where we walked, this is where we swam
Take a picture here, take a souvenir

Cuyahoga
Cuyahoga, gone
Let's put our heads together,
start a new country up,
Underneath the river bed we burned the river down.
This is where they walked, swam, hunted, danced and sang,
Take a picture here, take a souvenir

Cuyahoga
Cuyahoga, gone
Rewrite the book and rule the pages,
saving face, secured in faith
Bury, burn the waste behind you
This land is the land of ours,
this river runs red over it
We are not your allies,
we can not defend
This is where they walked, this is where they swam
Take a picture here, take a souvenir

Cuyahoga
Cuyahoga, gone
Cuyahoga
Cuyahoga, gone.


- R.E.M.

14. april 2009

Konsekvensene av våre handlinger

Hva vi mennesker gjør med jorden vi lever av er en problemstilling som opptar meg. De som kjenner meg vet det.

En gassmaske fra eBay gav spiren til et av mine pågående fotoprosjekter. Jeg stilte meg spørsmålene "Hva om luften vår en dag ikke kan pustes? Hva om jeg må sende barna mine på skolen med gassmaske?"

Disse bildene er nærmest for idéskisser å regne, dette temaet skal jeg jobbe mer med. Men her ser dere litt av tankene mine. Dersom noen ønsker å hjelpe meg med å være modell for tilsvarende bilder så ta kontakt!