25. februar 2009

Årets aksjonist?

Ordet "Aksjon" er fra latin og defineres som virksom inngripen eller handling, ifølge Aschehoug og Gyldendals Leksikon.

Har vi her årets miljøaksjonist i form av en tegnet gutt med sin stripete bestevenn?





Jeg forslår vi retter en stor takk til tegner Bill Waterson samt vi melder Tommy inn i miljøagentene! :D

22. februar 2009

Ensomhet


Det er søndag formiddag og jeg ligger i en stor blå seng med PC'en på fanget. Under dyna er det varmt og deilig og på nattbordet står en dampende, rød, kopp med morgenkaffen. Ved koppen står en stor, lysende kule og inntil den hviler en bamse jeg har fått av en god venn. Fra stua kan jeg høre deLillos synge om alt mulig rart. Jeg er alene. Men jeg er ikke ensom.

Det finnes så mange ensomme mennesker der ute. Jeg møter mange av dem mens jeg sitter i kassa på nærbutikken. For mange er en daglig handletur det eneste som bryter opp hverdagen. Dagene må gå i et uten andre å snakke med enn en kasserer som egentlig bare vil ha pengene deres så han kan begynne på lasset til neste kunde. Jeg vet om en fyr som startet lørdagen med å tusle ned bakken fra leiligheten og ned til butikken og kafeen i tide til at de åpnet. Han gikk inn og kjøpte en pakke tobakk og satte seg ved et bord ute med dagens første kopp kaffe. Nummer to og tre fulgte på. Han prøvde å prate med alt og alle, han fulgte med på livet, hele dagen fra ni til seks. da gikk han opp bakken og satte seg på en sten på skolegården. Jeg så ha der når jeg var på vei hjem til mors ferdige middag og et pledd i sofaen foran TV'n.

Nå bor jeg langt vekk fra han, og jeg møter nye, ensomme mennesker. De som er innom flere ganger om dagen og stråler av glede over å vinne 25,- på et Flax-lodd. Dagens spenning.

I 1966 sang The Beatles om Elanor Rigby, damen som plukket opp ris fra bakken etter et bryllup, damen som ble begraved under Father McKenzies ord som ingen hørte.

Husk at hvis en rar gammel dame begynner å prate med deg på bussen om alt og ingenting, ta deg litt tid til å lytte. Du trenger ikke svare, bare ikke ignorer henne. Mens du er på vei til festlig lag hos gode venner har hun kanskje bare en tom leilighet og sitt eget hode å søke trøst i. En liten samtale med deg kan være høydepunktet i dagen hennes.


All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

18. februar 2009

Elde et bilde

Kameraene hvem som helst fyker rundt med i dag var en våt drøm for fotografer for få år siden. De digitale brikkene kan fange bilder som er skarpere og med en fargemengde uten sidestykke i filmens epoke. Men, hva gjør vi når vi blir lei av den stadie perfeksjonenen? I et kort innlegg for en tid siden skrev jeg om pikslenes perfeksjon, hvordan strider vi den imot?

Problemstilling: Hvordan ta et bilde tatt med et moderne kamera og få det til å se ut som det er tatt med et gammelt kamera med film?


Master Photoshop har heldigvis svaret på det meste, og plugg-inn'en ("the plugin" som det heter på anglikansk) Exposure 2 av Alien Skin kan ta et hvilket som helst digitalt bilde og gjøre om toner, farvemetning, støy osv. til det ser ut som det er tatt med en spesifikk film. Alt er vel og bra, og i dette foruminnlegget finner dere en slags guide til det.

Men kanskje du er en slik som synes det er teit at digitalfoto ikke lukter noenting (les: du liker lukten av mørkeromskjemikalier) og liker å skitne til hendene in the name og science and such kan du jo prøve dette her:

Her har jeg tatt et bilde av Taufergen som passerer under bybroen i Stavanger. Bildet er tatt med Nikon D200 og Sigma 17-70mm med polariseringsfilter.




Her har jeg tatt en utskrift av bildet på A4-fotopapir av den svinbillige typen og dyppet bilde i denne morgenens kafferest (som altså er ganske kald og ekkel 12 timer senere):



Med et svært enkelt grep får man en fin ekkelgul tone på bildet! Så kan man jo selvfølgelig begynne og leke seg litt mer:

Her er bildet blitt knøvlet sammen, brettet ut igjen, lagt i varmt vann i et minutt og deretter lagt inntil en pleksiglassplate for så å bli scannet :D



Samme bildet, bare at jeg har senket farvemetningen til 0%:



Og så lurer du kanskje på hva de stripene til høyre i bildet er. Jeg vet ikke, men det skjer på alle scanningene mine så jeg tror ekle Canon selger dårlige scannere til Nikonbrukere :P

17. februar 2009

Kringsatt av fiender

Nordahl Grieg skrev i diktet "Til Ungdommen" at "den som med høyre hånd bærer en byrde, dyr og umistelig, kan ikke myrde".

Norge er et vakkert land. Vi har en natur de fleste misunner oss, og mange reiser verden rundt for å oppleve. Vi er bare 4,5 millioner mennesker fordelt på 323 758 kvadratkilometer, det vil si at vi kun er ca 14 mennesker pr. kvadratkilometer. 90%av oss bor nær havet, hvilket medfører at innlandet er stort sett ubefolket. Hvis vi ikke hadde hatt jorden vi graver i, luften vi puster, solen som varmer oss, hva hadde vi hatt da?

Jeg er miljøverner, og jeg møter stadig folk som ikke helt skjønner seg på det. Miljøvern er kanskje egentlig ikke å redde miljøet. Naturen har sin egen måte å orden opp i ting på. Problemet ligger i hvilken plass menneskeheten har i løsningen. Dersom verdenshavene stiger og hetebølger slår over oss, matavlinger tørker ut, dyrene dør, fiskene forsvinner fra havet, hva skal vi a leve av? Miljøvern er i stor grad å redde vår plass i fremtiden, redde våre etterkommere fra en sikker undergang. Det sies at artens videreførelse er vår sterkeste drift, hvorfor bryr vi oss da så lite om jordens helse?

Det er ufattelig hva vi mennesker er på vei mot. Naturen kan kaste hva som helst mot oss, vi vil være fullstendig forsvarsløse. Vi vil ikke klare å overleve en ny istid. Kanskje våre forfedre kunne det, den gang menneskeheten hadde pels. Sånn sett har evolusjonen sparket oss i rumpa, virkelig snytt oss skikkelig. En gang levde vi av planter og ting vi fant rundt hulen vår, den fine hulen isen eller vannet hadde gravd ut for oss en gang. den dagen noen fant på at å kaste en stein mot nærmeste fugl var en langt bedre idé har mennesket gjennomgått en devolusjon, gjort seg fullstendig avhengig av klær, våpen, dyr ogsåvidere for å komme seg gjennom dagen. Når vi er så avhengig av noe vi defintivt har svært begrenset tilgang på, hvem er da sterkest av oss og hulemannen?

Jeg synes det er forferdelig hvordan vi tar vår enorme velstand for gitt, hvordan vi lar vår kortvarige glede komme forann de grunnleggende behovene til våre egne etterkommere. Hvordan ser du egentlig for deg at verden skal være for barnebarna dine? Hvordan skal du forklare dem at du visste hva som var i ferd med å skje men valgte å ikke ignorere det fordi det virket behagelig på det tidspunktet?

Jeg blir veldig oppgitt over de som ikke tror det er et problem. Mennesker med utdanning som faktisk tror at våre grep ikke har noe å si for jordens fremtid. På et vis kjemper vi litt mot deres holdninger. På alle kanter er vi kringsatt av de som heller vil tjene penger enn å gjøre noe godt for verden. Det er våre fiender!

Miljøvern handler ikke om opprør, men om overlevelse. Det handler om å ta vare på det aller mest dyrebare vi har, nemlig vårt eget liv og planeten vi lever på. Det handler om å sikre våre barn den samme tryggeheten vi har hatt. De skal slippe å måtte tenke på om de kan drikke så mye som et helt glass vann lit frokost akkurat som vi her i lille trygge Norge slipper det.

Så avslutter jeg med en liten tegneseriestripe for motivajon:

11. februar 2009

Oldefars Kodak del 2


I forrige innlegg satt jeg med et kamera, to ruller med 120-film og en tvilende fotobutikkinnehaver. Hvordan komme derfra til bildemateriale?

Første problemstilling meldte seg raskt: Hvordan kutte 72cm med 120-film på langs slik at bredden tilsvarer 127-film? 120-filmen er 5,6cm bred mens 127-film er ca. 4,6cm bred. Altså må ca. 1cm bort langs hele filmens lengde. Vel, kutte en stripe plastikk på langs, hvor vanskelig er det? Prøv med bind for øynene så vet du hvor vanskelig det er, filmen er jo lysømfintelig!

Løsningen ble å lage et skjærebrett av papp med to pappstrimler, en langs nedre kant med innfelte piler på for å støtte filmen og en lengre opp. Strimel nummer to skal ligge 4,6cm pluss linjalens bredde over den første slik at når du i mørket legger filmen inntil nederste stripe og linjalen inntil øverste stripe oppå filmen kan du skjære langs linjalen med en kniv. Da vil filmens bredde bli riktig.

Videre har man utfordringen med at 120-filmen er tilpasset en langt større spole enn 127. Du har ganske mye papir som filmen er surret inn i som skal beskytte mot lys slik at du kan skifte film utenfor mørkerommet. Man må kvitte meg med så mye som mulig av dette papiret for at filmrullen skal få plass i kameraet. Papiret er lengre enn selve filmen, og man må ta bort alt det som ikke direkte ligger over filmen. Merk da at man ikke kan ta filmen ut av kameraet igjen før man er tilbake i mørkerommet og kan legge filmen rett i en fremkallertank!

Da jeg hadde kuttet filmen min og endelig fått den inn i kameraet var det bar å ta bilder i stor spennning for resultatet. I går var jeg i Folkens mørkerom og fikk fremkallt filmen. Men litt slurv og uhell under beskjæringen viste seg "to come back to haunt me": Siden noe av filmen ikke var rett kuttet passet ikke filmen på spolen i fremkallertanken! Dermed måtte jeg legge filmen i bløt i noen minutter for å gjøre den mørkere (fyllte lunket vann i fremkallertanken) for så å lege filmen så jevnt som mulig i spolen. Det ble ikke jevnt nok og første kanskje til at noen rammer ikke ble fremkallt skikkelig. Men jeg fikk en tre-fire brukbare bilder av filmen på 12 samt noen blurry bilder som gjør seg som abstrakter.

Totalt ble prosjektet vellykket og det understreker at kameraer ikke nødvendigvis går ut på dato! Så da er det bare å hente gamle kameraer ned fra loftet, bruke google, wiki og alt som er for å finne ut hvordan dette kan brukes. Joda, mørkerom trenger du jo gjerne også, men da er det jo bare å godsnakke med en fotgrafisk venn hvis du ikke har :)

8. februar 2009

Kontroll på kontinentet



Time is a train  
Makes the future the past
Leaves you standing in the station
Your face pressed up against the glass




Jeg starter dette blogginlegget med et tekstutdrag fra U2's brilliante "Zoo Station" fra Acthung Baby. Mens jeg lar Kaizers Orchestra stå for overskriften får Bono, Edge og de to andre ingen vet navnet på ta seg av innledningen.

Jeg reiser mye med tog, et fantastisk fremkomstmiddel, og jeg føler for å blogge litt om det.

Jernbanen er forsåvidt et engelsk fenomen, og startet som små baner gjennom trange gruveganger. Ingeniøren Robert Stephenson plukket det opp og skapte transportmiddel utav det og i Norge kunne vi smykke oss med vår første jernbane i 1854. Christiania til Eidsvoll ble til Oslo-Trondheim over Røros, så over Dovre, man kunne snart reise både til Stavanger og Bergen fra hovedstaden. Frem til 50-60-årene var det sorte damplok som gjalt men så overtok diesel og elektrisitet. Og mens noen dresskledde herrejeminimenn liker å suse omkring i små metallbokser drevet av to hjulvisper på to metallplater fyllt med høyeksplosivt brennstoff foretrekker jeg å krabbe avgårde bak en El18 under 200 km/t. Ikke tro jeg har flyskrekk, jeg elsker følelsen av å fly, men er det noe speideren har lært meg er det betydningen av "underveis". Turen er ikke målet, leirplassen er bare hvilestedet, turen er å sige gjennom sivet i kanoen eller traske gjennom myr og over stokk og stein. På toget kan man sette seg ned og se noe mer av landet enn skyer og vingetipper. Man kan gå rett på toget med så mye Farris man lyster uten å måtte ta av deg skoene. Man kan sove hele veien, høre på musikk, nyte utsikten, eller prate med sidemannen du aldri før har møtt før hvis du er ekstra eventyrlysten (eller pratsom sidemann, det har og skjedd). Du ser så mye mer av landet vårt fra togvinduet enn fra flysetet. Samtidig gjør du det hele på en måte som holder utsikten vakker til neste mann passerer.