31. januar 2009

Music will provide the light!

Jeg sykler med musikk på øret og jobben min blir enklere når jeg får stable flasker til Kaizers'.



Jeg kan jo starte med R.E.M., det eneste band jeg har gått så langt som å kalle meg fan av (fan er kortform for 'fanatiker').



R.E.M. - Driver 8 (live, Rockpallast 1984)

Sangen handler om tog, hvilket burde være nok for meg, men hør bare på teksten! Hør på meldodien! Sangen er herlig, så glad de spilte den når jeg så dem i Oslo!

Merk at Michael Stipe (vokalist) hadde hår på denne tiden. Men håret var aldri gult, bare på konserter. Og hvilken hårfarge brukte han? Sennep!






Pete Molinari - One Stolen Moment

Denne karen hadde jeg egentlig ikke hørt om før han skulle spille på Folken og jeg var ledig kvelden han skulle spille. Noen dager før var jeg innom Platekompaniet på leting etter kjente ting men de hadde ikke det jeg ville ha, som for å kjøpe "noe" tok jeg med meg CD'n hans. Konserten var fantastisk og jeg kan ikke gjøre annet enn å kose meg med bildene og anbefale musikken hans til alt og alle!






Kaizers Orchestra - Evig Pint

Mr. Kaizer har et orkester. Men hvem er Mr. Kaizer? Ingen vet. "Men keiseren er naken, sier barnet" står det skriblet på en Kaizers-plakat i backstage-området på Folken. Jaha?





Wildbirds and Peacedrums - There is no light

Jeg så dette bandet under Nordic Music Week. Rytmene er ekstreme, energien i musikken er overveldende, det vipper til det psykotiske.





Lars Lillo-Stenberg - Suser avgårde

Akk, så var det på tiden å dra frem en av mine egne små videoer. Ikke min sang og spill, slapp helt av, det skal dere slippe bare dere tåler en eksentrisk video filmen håndholdt bak i en Oslotrikk oppover Grünerløkka. Mye av Lars' sologreier er verdt å se en gang til på. Albumet Oslo er en sann og verdig tribut til Tigerstaden.




Vel, litt av min musikksmak, men platesamlingen er dyp og stedvis underlig, dette er bare noe jeg tok fra toppen av hjernen. Ha et fortsatt fint liv!

28. januar 2009

Kaizers Orchestra



Jeg er med i fotogjengen på Folken, hvis hovedoppgave er å dokumentere liv og røre på Stavangers studentersamfunn. Den 15. oktober 2008 brakte dette gjeve ansvar meg inn foran føttene til selveste Mr. Kaizers Orchester. En regnfull dag i januar drog jeg frem bildene igjen og tok til å sette dem sammen og redigere dem på en ny måte, en jeg i ettertid synes passer langt bedre til kvelden enn mitt færste forsøk på å dokumentere jærsk omparock.









26. januar 2009

Oldefars Kodak

Jeg har snakket om min morfars Minolta allerede, og gleden jeg har med det kameraet er vel nesten bunnløs. Det jeg ennå ikke har kommet til er min oldefars to Kodak brownies kameraer. De er av den nypen dere sikkert har sett i tegnefilmer eller gamle bilder med en "trekkspill"-belg som kan trekkes inn og ut av et sort hus der filmen ligger, i andre enden er det en liten linse. Det minste av disse to er i sammenlagt tilstand ikke stort større enn et moderne kompaktkamera mens det andre er litt større og et par deler er ødelagt på det. I natt kl. 1 i min søvnløse, besvevende tilstand fikk jeg det for meg at jeg skulle få det til å funke igjen! Kjapp googling understrekte det store problemet rundt dette, filmen finnes ikke lenger. I dag, etter en natt med lite søvn og mye pludring på løsninger, drog jeg ned til Hillevåg Foto for å snakke med dem. Eieren er av den gamle skolen og er en av få som fremdeles selger mørkeromsutstyr. De kunne bekrefte mine mistanker om at dette var en sjelden film, "127-film", som er noe mindre enn den langt mer utbredte 120-filmen. Løsningen ble den jeg hadde kommet fram til rett før jeg sovnet, nemlig kjøpe en snurr med 120 film og kutte den til på langs for å passe til 127-fomatet!

Jeg har akkurat kommet hjem med to slike filmer, en ny jeg skal bruke i kameraet og en gammel og ødelagt jeg fikk gratis for å eksperimentere med. Da jeg hadde kjøpt filmen sa mannen bak disken at jeg selvfølgelig var klar over at filmen var pantonisk, tåler overhodet ikke lys. Elementært! Da jeg skulle gå nevnte jeg at han virket noe tvilsom til prosjektet mitt, og det kunne han absolutt bekrefte. Men han gav meg jo en prøvefilm, da kan han vel ikke tro det vil gå rett vestover, eller?

Jeg skal prøve iallefall, men av frykt for at dette går vest i havet skriver jeg dette på forhånd for å være sikker på å kunne fortelle historien før jeg eventuelt synker dypt ned i skammens og nederøagets mørke dalstrøk. Men blir det en brakseier skal både dere og mannen bak kassa få høre det, jeg lover!

25. januar 2009

Vær

Jeg bor for tiden i Stavanger sånn noenlunde fast, bare avbrutt av eksentriske turer med nattog til østlandet. Dette er faktisk min tredje landsdel jeg kaller "hjemme", eller jeg iallefall tilbringer hele måneder sammenhengende i. Jeg har også bodd på Røros, mellom 650 og 750 meter over herrens hav. Jeg vil med dette erklære meg kvalifisert nok til å blogge om været.

Jeg trodde man tullet da jeg fikk høre at man i Stavanger kunne få oppleve fire årstider på en dag, og at allværsjakken ble oppfunnet til dette formål. Jeg kan understreke at jeg ikke tuller når jeg påstår man kan oppleve fire årstider i løpet av en telefonsamtale.

Før jeg flyttet hit hadde jeg aldri vært riktig våt. Selv ikke hav, sjøer, badebassenger og allverdens dusjer kan frembringe den samme intense følelsen av å være våt som en kveldsstorm i Rogaland. Definisjonen av "søkkvåt" kom jeg frem til på vei hjem fra jobb på sykkel over Ullandshaug og verdien av ullsokker har aldri vært så tydelig for meg. Jeg sverger på at her kan det regne fra samtlige retninger, inkludert nedenfra. I dag syntes jeg å skimte våren før vinteren tok over og høsten tok en trall med sommerferien før solnedgang. I natt syklet jeg i motvind og snøføyk før sludd, regn og måneskinn tok over før jeg trillet inn på parkeringsplassen foran Prix Madlamark. En morgen var jeg nær ved å bli religiøs da en laks kom svømmende forbi i skuderhøyde. Heldigvis lærte Amanda seg fort å svømme og Koss-headsetene som selges her tåler vann. Kameraet mitt ble også mystisk vær-betandig på vei hit. Det er faktisk ikke rart de er så pokkers hellige her når en liten syndeflod møter dem hver dag. Det går kanskje fortere over når man bygger båter og sanker dyr?

Men jeg klager ikke, det er ærlig talt ganske praktisk å slippe å dusje om morgenen, og køen foran vannkrana blir fort unngått når regnet øser utenfor. Dessuten må man ikke glemme det at når man først er gjennomvåt kan man ikke bli våtere og man kan dermed hoppe i så mange pytter man vil, skaden er allerede gjort. Det er lett å bli værsyk for en østlending som høsten 2008 fikk spontane planer om å like gjerne flytte til an annen kant av landet når han først skulle flytte hjemmefra. Men i dette som alt annet gjelder det som min far alltid sier å se det positive i det negative: Ull isolerer, uansett hvor vått det er :)

24. januar 2009

Støv i undergrunnen

I en verden av perfeksjonisme er det ingenting som er så vanskelig som å skape det ødelagte. Pixler er rationelle og linære, hvordan kan man da lage et skittent, tilfeldig og vakkert mislykket bilde?

23. januar 2009

Mørkerommet


Fotografering har vokst til å bli min fremste uttrykksform. Mens jeg for bare to år siden knipset tilfeldig omkring med det billigste kompaktkameraet i butikken tuller jeg nå rundt med et stort, tungt kamera, objektiver og massevis av stæsj. Hva jeg har brukt på fotoutstyr de siste to år har jeg faktisk oversikt over men det tallet kan gjerne ligge usagt i et Excel-ark.

Dette til tross, den største fremgangen jeg hadde tror jeg kom da mamma drog morfars gamle Minolta opp av en eske fra loftet og satte det i mine hender. En snurr tilfeldig film ble dratt ut av kjøleskapet og jeg knipset i vei. Det kameraet er fantastiskt! Det har svært lite elektronikk, bare en enkel lysmåler koplet til en Auto-funskjon som fungerer i to av ti tilfeller. Jeg har endt med å gjøre alle innstilliger manuelt. De første gangene jeg brukte det kikket jeg automatisk på baksiden for å se hvordan bildet ble, like overrasket hver gang kun et sort plastdeksel mætte blikket mitt. Teknikken ble plutselig satt tilbake til 70-tallet og jeg måtte virkelig tenke og se, ikke bare prøve og feile. På den første filmen kom det bare ut 12 eksponerte rammer, bare halvparten av dem igjen brukbare. Men jeg fikk et helt annet forhold til de bildene enn jeg noen gang hadde fått til et minnekort med 4GB bilder. Prosessen bak kan få en til å verdsette resultatet på en ny måte.

Mine egne evner gikk videre og bare et par måneder etter stod jeg for første gang i stummende mørke mens jeg febrilsk forsøkte å føre en sort-hvitt film inn i en fremkallingsspole. Etter en halvtime med kjemikalietukling kunne jeg rulle den ut og henge den til tørk mens jeg spent lyste gjennom den for å se om det var bilder på den. Da jeg stod i det svake mørkeromslyset alene for første gang og så Madrugada lyse frem fra papiret gjennom skimringen av kjemikaliebadet skjønte jeg hvofor noen sverger til film fremdeles og merket jeg følte for å ta steget inn i deres rekker.

Når man bare har 36 bilder å gå på og man vet det tar 30 minutter å fremkalle filmen, deretter 4 minutter å fremkalle hvert bilde tvinges man til å hele tiden tenke lys, eksponering og komposisjon. Med 10GB minnekort tilgjengelig blir man veldig bortskjemt.

Vår tid må være den best dokumenterte. Alle har kamera, og bilder tas hele tiden av alt mulig som skjer, uten omtanke for bildets estetiske verdi. Vi er kanskje litt blinde for gode bilder fordi dagens mengde hverdagsbilder tvinger fotografen til å fange det spektakulære for å få oppmerksomhet. Jeg håper fremtiden er god for fotografer som Rune Johansen og at verket til Arnold Newmann, Diane Arbus, Sally Mann og så mange andre jeg ikke kommer på nå huskes og plukkes frem.