8. februar 2009

Kontroll på kontinentet



Time is a train  
Makes the future the past
Leaves you standing in the station
Your face pressed up against the glass




Jeg starter dette blogginlegget med et tekstutdrag fra U2's brilliante "Zoo Station" fra Acthung Baby. Mens jeg lar Kaizers Orchestra stå for overskriften får Bono, Edge og de to andre ingen vet navnet på ta seg av innledningen.

Jeg reiser mye med tog, et fantastisk fremkomstmiddel, og jeg føler for å blogge litt om det.

Jernbanen er forsåvidt et engelsk fenomen, og startet som små baner gjennom trange gruveganger. Ingeniøren Robert Stephenson plukket det opp og skapte transportmiddel utav det og i Norge kunne vi smykke oss med vår første jernbane i 1854. Christiania til Eidsvoll ble til Oslo-Trondheim over Røros, så over Dovre, man kunne snart reise både til Stavanger og Bergen fra hovedstaden. Frem til 50-60-årene var det sorte damplok som gjalt men så overtok diesel og elektrisitet. Og mens noen dresskledde herrejeminimenn liker å suse omkring i små metallbokser drevet av to hjulvisper på to metallplater fyllt med høyeksplosivt brennstoff foretrekker jeg å krabbe avgårde bak en El18 under 200 km/t. Ikke tro jeg har flyskrekk, jeg elsker følelsen av å fly, men er det noe speideren har lært meg er det betydningen av "underveis". Turen er ikke målet, leirplassen er bare hvilestedet, turen er å sige gjennom sivet i kanoen eller traske gjennom myr og over stokk og stein. På toget kan man sette seg ned og se noe mer av landet enn skyer og vingetipper. Man kan gå rett på toget med så mye Farris man lyster uten å måtte ta av deg skoene. Man kan sove hele veien, høre på musikk, nyte utsikten, eller prate med sidemannen du aldri før har møtt før hvis du er ekstra eventyrlysten (eller pratsom sidemann, det har og skjedd). Du ser så mye mer av landet vårt fra togvinduet enn fra flysetet. Samtidig gjør du det hele på en måte som holder utsikten vakker til neste mann passerer.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar