23. januar 2009

Mørkerommet


Fotografering har vokst til å bli min fremste uttrykksform. Mens jeg for bare to år siden knipset tilfeldig omkring med det billigste kompaktkameraet i butikken tuller jeg nå rundt med et stort, tungt kamera, objektiver og massevis av stæsj. Hva jeg har brukt på fotoutstyr de siste to år har jeg faktisk oversikt over men det tallet kan gjerne ligge usagt i et Excel-ark.

Dette til tross, den største fremgangen jeg hadde tror jeg kom da mamma drog morfars gamle Minolta opp av en eske fra loftet og satte det i mine hender. En snurr tilfeldig film ble dratt ut av kjøleskapet og jeg knipset i vei. Det kameraet er fantastiskt! Det har svært lite elektronikk, bare en enkel lysmåler koplet til en Auto-funskjon som fungerer i to av ti tilfeller. Jeg har endt med å gjøre alle innstilliger manuelt. De første gangene jeg brukte det kikket jeg automatisk på baksiden for å se hvordan bildet ble, like overrasket hver gang kun et sort plastdeksel mætte blikket mitt. Teknikken ble plutselig satt tilbake til 70-tallet og jeg måtte virkelig tenke og se, ikke bare prøve og feile. På den første filmen kom det bare ut 12 eksponerte rammer, bare halvparten av dem igjen brukbare. Men jeg fikk et helt annet forhold til de bildene enn jeg noen gang hadde fått til et minnekort med 4GB bilder. Prosessen bak kan få en til å verdsette resultatet på en ny måte.

Mine egne evner gikk videre og bare et par måneder etter stod jeg for første gang i stummende mørke mens jeg febrilsk forsøkte å føre en sort-hvitt film inn i en fremkallingsspole. Etter en halvtime med kjemikalietukling kunne jeg rulle den ut og henge den til tørk mens jeg spent lyste gjennom den for å se om det var bilder på den. Da jeg stod i det svake mørkeromslyset alene for første gang og så Madrugada lyse frem fra papiret gjennom skimringen av kjemikaliebadet skjønte jeg hvofor noen sverger til film fremdeles og merket jeg følte for å ta steget inn i deres rekker.

Når man bare har 36 bilder å gå på og man vet det tar 30 minutter å fremkalle filmen, deretter 4 minutter å fremkalle hvert bilde tvinges man til å hele tiden tenke lys, eksponering og komposisjon. Med 10GB minnekort tilgjengelig blir man veldig bortskjemt.

Vår tid må være den best dokumenterte. Alle har kamera, og bilder tas hele tiden av alt mulig som skjer, uten omtanke for bildets estetiske verdi. Vi er kanskje litt blinde for gode bilder fordi dagens mengde hverdagsbilder tvinger fotografen til å fange det spektakulære for å få oppmerksomhet. Jeg håper fremtiden er god for fotografer som Rune Johansen og at verket til Arnold Newmann, Diane Arbus, Sally Mann og så mange andre jeg ikke kommer på nå huskes og plukkes frem.

1 kommentar:

  1. Jeg fikk endelig tatt med meg det gamle analoge kameraet mitt hjemme fra i dag. Jeg kjøpte det for tretti på frelsesarmeens loppemarked. Jeg har snart knipset ut hele filmen og er veldig spent på hvordan det blir. Jeg tror jeg er på vei inn i de rekkene jeg også. Jeg er i det minste missunnelig tilskuer av dere sære mennesker med tilgang til mørkerom.

    SvarSlett